Sinnet som leker

På et tidspunkt blir det lekende barnet voksent og stenger mer og mer av for den kreative kilden, Lîla. Prestisje og kritikk kan være et stengsel for den barnlige kreativiteten. Så hvordan gjenoppdager vi det lekende barnet og på nytt får kontakt med disse grenseløse kreative krefter?

– Det er i leken, og kun i leken, at vi er i stand til å være kreative og å bruke hele personligheten vår. Og det er bare ved å være kreativ at den enkelte oppdager sitt selv, mener Winnicott (Playing and Reality 1971). Når vi leker, kan vi altså glemme at vi må prestere noe.

Den store Zen mester Hakuin, uttrykte det slik: «If you forget yourself, you become the universe». Sagt på en annen måte: Når vi er transparente uten noe å skjule, og avstanden mellom språket og det å «eksistere» forsvinner, da kan musen snakke! Og den mest potente musen i oss alle, det er det indre barnet.

Forskjellen mellom impulsivitet og regler beskrevet av E.E. Cummings:
when god decided to
invent everything
he took one breath
bigger than circustent
and everything began

when man determined to destroy
himself he picked the was
of shall and fining only why
smashed it into because

På tysk finnes et eget ord for «å leke uten et hvorfor», funktionslust. Gleden ved leken er selveksisterende. Det betyr ikke at vi må være barnslige for å gjenfinne kreativiteten.
Kreativiteten blomstrer når en voksen med gode ferdigheter greier å åpne den klare kilden til
en ren lekebevissthet og gir sinnet mulighet til å leke ut det rigide.