Den berømte kritikeren

«When the muse proposes, and the editor disposes. Then we have trouble», skriver Nachmanowitch (1990). Kritikeren kan stoppe et lovende prosjekt før det har startet. For det er gjerne slik at den indre kritikeren dømmer, før det er noe å bedømme. Kritikeren kan være god å ha med seg under skapende arbeid, men dømmer den før det er noe å bedømme, eller etter arbeidet er ferdig, er den ikke lenger konstruktiv.

Kritiker dukker gjerne opp når barndommens imaginasjon kolliderer med virkeligheten, og det kan være utfordrende. Men selv om barnet er kreativt, har det ennå ikke funnet inn til margen av stor kunst. Forskjellen på barns tegninger og de barnlige tegningene til Picasso, er at Picasso, på godt og vondt, har tilegnet seg liverfaringer – og transformert denne inn i kunsten.

Frykt er føde for den indre kritikeren. Det kan være frykten for å mislykkes, for tap av omdømme, for å miste levebrødet, for å snakke i forsamlinger, for uvanlige sinnstilstander, tvil om eget talent osv. Uansett årsak, står frykten som en vegg mellom oss selv og friheten til å skape.

Store kunstnere som Brahms var også hemmet av frykt, noe som særlig kom til uttrykk når han sammenligninget seg med Beethoven. «You don't know what it feels like to be dogged by that giant», uttalte han da han ble oppfordret til å skrive en symfoni. – Jo, det er storartet å sitte på skuldrene til en stor mester – men ikke la mesteren sitte på dine.

Noen ganger løper vi i sirkler rundt det vi frykter. Vi kan være besatt av en tanke, eller en smerte. Den sikreste vei ut av runddansen, er å gå rett til smertekilden, og finne det som skriker etter å få uttrykt seg. Å overgi seg til den åpne og sårbare tilstanden, trenger ikke være en kamp eller tegn på svakhet. Tvert i mot, kan det føre til at vi et øyeblikk mister oss selv, slipper tvilen og går forbi de hemmende mønstrene. Som William Blake uttalte det: «If the Sun and Moon should ever doubt, they'd immediately go out».

Vi kan oppleve den tekniske flinke som mangler «det lille ekstra», mens det rufsete uttrykket kan berøre oss til tårer. Noen ganger må vi slippe frykten for å få et gjennombrudd. Slik at musen og kritikeren kan danse lik et par som har kjent hverandre i lang tid – og være skapende!

Picasso
Picasso