Hva sier bildet?
All the works of man have their origin in creative fantasy. What right have we then to depreciate imagination? (Carl Jung). Det var Jung som først så nytten av å aktivt bruke det imaginære for å hente svar fra sitt indre. Jungs egne visualiseringer, drømmer og kunstverk ga ham en avgjørende innsikt i psyken. Ifølge Jung har bilde-baserte opplevelser sitt eget selvstendige liv.
«Hva sier bildet?» hører du ofte i gruppene våre. I likhet med Jung, bruker vi maleriet til å hente svar på utfordringer i hverdagen, eller til å bli bedre kjent med vårt eget kreative sinn. Ta utgangspunkt i en bevegelse eller en følelse som sitter i kroppen, og overfør den til bildet ved å male den. Slik kan bildet brukes til å ta kontroll over noe som oppleves som kaotisk og overveldende. Ved å overføre dette til maleriet, oppleves det som noe utenfor oss selv, og kan dermed være enklere å hanskes med. Eller vi kan omsette noe som i utgangspunktet ikke er visuelt, inn til en håndgripelig form.
Vi fokuserer på den kreative prosessen og bildets estetiske kvaliteter, framfor å tolke eller analysere det. Med estetiske kvaliteter menes her farge, form, struktur eller strøk. Dette kan inneholde spontan informasjon, som hjernen ennå ikke har tolket inn i vanemønster eller tillærte oppfatninger. Vi har en usensurert og ikke-dømmende holdning til bildet. De estetiske kvalitetene er altså en ren kilde til informasjon, genuint tilpasset fra vårt eget indre, som vi kan øse av. Den kreative prosessen stopper gjerne opp når den rasjonelle delen av hjernen tar over. Dess lengre vi kan holde den åpne samtalen med bildet igang, desto mer informasjon kan vi hente fra det.
«Det er en naturlig impuls å prøve å forstå og forklare våre opplevelser når vi avslutter noe» (Wästlund & Svendsen: Fontene nr. 7, 2007). Dette er årsaken til at vi lar det samme bildet være med oss gjennom alle samlingene. Bildet kan bli en samtalepartner like nært som en hvilken som helst annen relasjon. Det er alltid tilstede – og vi kan forlate det når vi går hjem.
