Å pleie kreativiteten

«Det kreative sinn leker med det instrumentet det elsker», mente Carl Jung. Det er ofte stor avstand mellom det vi ønsker å gjøre, og det vi faktisk gjør. Kreativitet må ut, for å kunne eksistere. Som Martha Graham sa: Det er en energi som kommer til deg for å gjøre seg synlig, og fordi det bare finnes én av deg gjennom alle tider, er denne helt unik. Hvis du blokkerer den vil den aldri noensinne eksistere gjennom noen andre – og bli borte for alltid. (Agnes DeMilles Dance to the Piper 1953)

Kreativ skriving, brainstorming og drodling kan være smarte verktøy for å fremskynde en kreativ prosess. Men det er bare gjennom å praktisere hver dag at kreativiteten blir en del av hele livet. Praktiseringen gir den kreative prosessen dermed en tilstand av noe som allerede er en del av dagliglivet. Så når inspirasjonen kommer dalende, kan den uttrykke seg med én gang. Dette er den essensielle syntesen – å strekke øyeblikket fra inspirasjon inn i flyten til å faktisk gjøre det. Inspirasjon er derfor ikke lenger noe som kommer og går etter gudenes velbefinnende. Ved å øve får vi ferdigheter, og lærer å elske det instrumentet vi bruker. Å praktisere pleier kjærligheten til instrumentet.

Innen Zen Buddhismen sies det at alt fra å gå, snakke, vaske gulvet o.l. – er å praktisere. Er det kjedelig, så prøv på en annen måte – og vips, så har vi improvisert og koblet inn det kreative!

Til og med kunstnere med lang erfaring og som er eksperter innen sitt felt, kan kun gjenoppdage uskylden og vekke nysgjerrigheten ved å gjøre ting på en ny måte. Vincent Van Goghs livslange studier av fargene er et eksempel. Han jaktet stadig etter det han kalte bryllupet mellom to farger, alltid i håp om å gjøre nye funn for å uttrykke kjærligheten mellom to elskende komplementære farger. Utforske deres flørting og deres motstand, utstrålingen av en lys tone mot en dyster bakgrunn. Gjennom stadig nye måter for å finne balansen mellom animus og anima, pleide han kjærligheten til det instrumentet han elsket.